Jeg heter Elin og bor i Florø. Jeg jobber som ambulanselærling, er gift og har fire barn. Tidligere har jeg hatt mange forskjellige jobber både i Norge og i utlandet. Jeg har jobbet i ulike butikker, innen eldreomsorgen, med barn og gått i lære som frisør. I ca. fire år jobbet jeg ombord på et sykehusskip i Afrika. Der jeg var så heldig å treffe min nåværende mann. Etter at jeg jobbet på sykehusskipet, jobbet jeg på barnehjem i Guinea og Sierra Leone i seks måneder.
Hvorfor jeg begynte på ambulansefag
For fire år siden var vi ute og gikk tur med familien da vi kom over en som hadde tatt livet sitt. I etterkant av denne hendelsen, kjente jeg på et behov for å lære mer førstehjelp. Jeg ble med i Røde Kors sitt Hjelpekorps og startet på førstehjelpskurs og andre kurs igjennom organisasjonen. Dette vekket min interesse for å jobbe som ambulansemedarbeider. Jeg snakket med lederen for ambulansetjenesten og fikk råd om å ta sykepleien for så å bli ambulansemedarbeider. Siden jeg hadde tatt yrkesfag tidligere, måtte jeg først ta studiekompetanse før jeg kunne ta sykepleien. Dette føltes som en lang vei å gå for å bli ambulansemedarbeider. Derfor så jeg på om jeg kunne komme inn på ambulanselinja på vgs. Det var mange søkere, og de tar kun opp seks elever ved ambulanselinjen i Førde, men jeg stod på venteliste i tilfelle noen droppet ut. Jeg begynte også å se på andre muligheter for å studere ambulansefag. Da fant jeg Ambulansefag Vg2 hos NKI. Dette var et godt alternativ for meg fordi jeg kunne komme i gang med studiene med én gang. Hos NKI fikk jeg oppgaver å jobbe med underveis i studiene og raske og konstruktive tilbakemeldinger fra lærere og studieveiledere. Da eksamen nærmet seg, fikk jeg en melding om at det var på tide å melde seg opp til eksamen. I tillegg fikk jeg tips og råd om hva det var viktig å fokusere på.
Kombinere jobb, studier og familieliv
Det var travelt å kombinere fulltidsjobb og studier. Heldigvis hadde jeg fantastiske arbeidsgivere som ga meg fleksibilitet. Dette var avgjørende for at jeg skulle kunne fortsette å jobbe. Det ble en del nattjobbing med oppgaver for min del. Da hadde roen i huset senka seg og jeg kunne konsentrere meg 100% på studiene. Men det er vel ikke til å stikke under en stol at mamma'n i huset hadde litt kortere lunte og kunne være litt fraværende til tider der hun satt med bøkene og leste, eller trykket som en gal på tastaturet når notater eller oppgaver skulle skrives. Jentene og mannen min var veldig støttende og forståelsesfulle, og om de ikke hadde vist forståelse og oppmuntra meg til å gi alt, hadde det nok ikke gått så bra.
Råd til andre som vil studere
Mitt beste råd er å planlegge hvordan man disponerer tiden ved å lage en timeplan. Når jeg følte det ble for hektisk å ta alt på ett år, bestemte jeg meg for hvilke fag jeg ville fokusere på først, og hvilke jeg skulle utsette til neste semester. Jeg valgte bort enkelte sosiale sammenkomster og reduserte antall timer foran TV-skjermen. Jeg laget meg en plan for studiedagen for å kunne jobbe mer strukturert. Før jeg satt meg ned, bestemte jeg meg for at jeg skulle jobbe 3 timer, og at jeg da skulle ha meg en liten kaffe/lunsj-pause, før jeg fortsatte et par timer til. Når jeg setter en begrenset tid, jobber jeg ofte enda mer effektivt, siden jeg ønsker å få utnyttet tida best mulig. Det var også viktig for meg å ta pauser og koble av helt med gåturer i skog og fjell for å lade batteriene.
For deg som har barn og studerer, er mitt tips å gi barna fokus selv om dagene er hektiske. De dagene jeg stressa litt for å få ting unna, og tenkte at jeg ikke skulle «kaste bort tid på unødvendige ting», ble det alltid masse forstyrrelser i ett sett. Det ble mange «kreative» forsøk på å fange mammas oppmerksomhet. Om jeg ga barna min fulle oppmerksomhet først, var det lettere å få tid til studiene etterpå. Når barnas behov for å bli sett og hørt blir dekket, vil de etter hvert fortsette med sine egne ting og man kan jobbe mer effektivt.
Til slutt vil jeg bare takke NKI for fantastiske studieledere og lærere. Dere har hjulpet meg på vei dit jeg er nå, og jeg setter stor pris på deres råd, veiledning og tilbakemeldinger. Det tar jeg med meg videre.
I sitt neste blogginnlegg vil Elin dele hvordan det er å være ambulanselærling og hvordan hun fikk lærlingplass.
